På søndagen bestemte jeg meg for å prøve i skogen, siden det var så lite rype i fjellet. Det ble en laang tur med mange funderinger. Ivo er nå i meget god fysisk form og har et energisk søk time etter time (med innlagte småpauser for hver halvtime). Det ble mange markeringer og nestenstander, og der gikk jeg og spekulerte på nesemidd og masse annet rart. Man begynner jo å tvile. Jeg gikk på steder der det normalt er fugl og det var jo en del lukt.
Og så ENDELIG: I en tett bratte ser jeg han i stram stand 30 meter ovenfor meg i en posisjon som gjør at jeg vet at fuglen er mellom oss. Jeg tar ikke sjansen på å trekke meg tilbake for å komme rundt og på oversiden. Vi er i storfuglriket nå... Og nå får jeg gleden av at han alltid søker blikket mitt i standen.
Jeg ber han reise fra der jeg står: En kort bevegelse med hånden og et lavt JA, og han kaster seg frem og tar opp en storfugl som går rett over hodet på meg. Jeg sender i vei et skudd i løse luften idet jeg oppfatter at det var voksen Røy.
Det var en fin opplevelse etter mye tomgåing. 10 minutter senere står han igjen, og en orrhøne går opp når jeg kommer over en brink og blir synlig for fuglen. Han står fortsatt, inntill enda en orrhøne går opp rett foran han. Da drar han etter utover myra men jeg får satt han på fløyta. En liten time senere har vi en blindstand på ferskt sete - jeg så høna dro rett før, og til slutt en stand på blåhane som dessverre ikke trykket godt nok for meg - den dro ut før jeg kom på skuddhold. Da steg humøret noen hakk og vi tok en lang pause i lyngen og var enige om at dette var moro - og fortjent :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar